Bufdirs råd har møtt berettiget kritikk. Lærerforeningen VERN vurderer dem som svært problematiske, og mener de bør trekkes tilbake, da de ikke ivaretar hensynet til barns beste. Vi kan heller ikke akseptere at aktivister får diktere undervisningen.

Avdelingsdirektør i Bufdir, Anna Bjørshol, viser til at Bufdirs råd skal bidra til å øke kompetansen og redusere usikkerheten hos ansatte. Intensjonen kan være god, men dette oppleves som ideologisk press og overskridelse av ansattes samvittighets og ytringsfrihet. Det påpekes av flere at direktoratet nå opptrer mer som en aktivistisk aktør, enn som en seriøs faglig instans.

Den ensidige sammensetningen av ekspertgruppen bak rådene har vekket bekymring, og svekker tilliten til både prosessen og resultatet. Her bør nevnes at en av representantene, med tilknytning til FRI og PKI, også er gitt påvirkningsmulighet inn i skolens opplæring, gjennom læremidler og lærerveiledninger. I samfunnsfagboken Arena 5 fra Aschehoug  presenterer vedkommende et radikalt syn på kjønn, gir føringer for hva som er «riktig» pronomenbruk, og gir i tillegg en ukritisk framstilling av såkalt kjønnsbekreftende behandling til barneskoleelever. 

Bufdir understreker at rådene ikke sier noe om hvordan vi lærere skal undervise. Dette er misvisende- rådene gir sterke føringer på hva som forventes i praksis knyttet til bruk av språk i undervisningen, hvilken forståelse vi bør ha av kjønn og identitet, og ikke minst hvordan vi bør møte barn og unge som bryter med normer og forventninger knyttet til kjønn. For mange vil de oppleves som en form for «frivillig tvang», fordi det ligger sterke forventninger til grunn.   

Rådene etablerer en norm for hva som anses som «riktig» praksis i møte med «kjønnsmangfold», men tar ikke høyde for mangfoldet av faglige og biologiske perspektiver. Dette kan føre til utilsiktede konsekvenser for ansatte og brukere.

Rådene innfører en politisk endring av språket, og gir sterke føringer til lærere: vi bør bruke et inkluderende og kjønnsnøytralt språk, både i møte med enkeltindivider, men også når vi underviser en gruppe. 

Videre understrekes det at vi i vår kommunikasjon må være bevisste på at det finnes flere enn to alternativer for kjønn- ikke bare mann og kvinne, men også «ikke-binære».

I rådene fra Bufdir er det nemlig «kjønnsidentitet», en subjektiv forståelse av kjønn som legges til grunn. Det biologiske faktum- at mennesket er tokjønnet, med to primære kjønn – mann og kvinne – med hver sine reproduktive systemer og kromosomale kjennetegn – blir ikke anerkjent.

Det er kritikkverdig at Bufdir innfører nye og omdefinerte begreper uten vitenskapelig forankring eller bred konsensus, og forventer at alle offentlig ansatte skal ta dette nyspråket i bruk.

Rådene fra Bufdir gir ikke tilstrekkelig vern for ansattes samvittighetsfrihet. I praksis vil dette innebære at mange vil oppleve at de må handle i strid med egen overbevisning eller faglige vurdering. Å oppleve press til å bruke pronomen og betegnelser de ikke kan stå inne for vil for mange oppleves som tvang og inngrep i deres samvittighets og ytringsfrihet. 

Det er spesielt problematisk at Bufdir oppfordrer lærere til å holde vesentlig informasjon om barns utvikling skjult for foresatte:

«Vær åpen for at det kan være riktig å bruke et navn og pronomen i èn situasjon, og et annet pronomen i en annen. Noen kan for eksempel ha behov for at du bruker «Lise» og «hun» når dere er alene, men «Markus» og «han» når foreldrene er i nærheten.»

Å normalisere en praksis der foreldre ikke får tilgang til informasjon som angår deres barns situasjon og helse mener vi er uholdbart. Dette svekker den tillitten som er avgjørende mellom hjem og skole og strider mot opplæringsloven (2023). 

En slik tilnærming kan vi ikke stille oss bak, da vi mener den ikke ivaretar barns trygghet eller foreldrenes rett og plikt til å utøve omsorg. I tillegg utfordrer dette læreres profesjonsetiske ansvar og integritet.

Vi er sterkt kritiske til at skole og barnehage involveres i sosial transisjon av barn og unge, da ansatte ikke har helsefaglig mandat. Bufdirs anbefalte tiltak kan medføre alvorlige følger, og lærere risikerer å bli stilt juridisk og etisk ansvarlige for å iverksette tiltak de ikke har tilstrekkelig kompetanse til, med uoversiktelige konsekvenser.

Med dette mener vi ikke at lærere skal fordømme eller avvise en transidentitet, men vi etterlyser råd om forsiktighet, utforskning og nøytral støtte, framfor umiddelbar affirmasjon. 

Vi støtter intensjonen om inkludering og ivaretakelse av alle barn, og det å jobbe mot diskriminering og utenforskap. Likevel er vår mening at Bufdirs råd ikke vil gagne verken minoritet eller majoritet. Selv om barnets beste fremheves i rådene, adresseres ikke de betydelige kontroversene rundt sosial og medisinsk overgang.

Bufdir viser til at mange ansatte i offentlig sektor etterspør mer kunnskap- da vil vi understreke at aktørene de selv viser til er skeive interesseorganisasjoner med et ensidig syn på kjønn og seksualitet som slett ikke deles av alle. Vi støtter kompetanseheving, men på dette feltet er det et stort behov for en bredde i kunnskapsgrunnlaget. 

Som lærerforening mener vi at en biologisk og vitenskapelig forståelse av kjønn som skal legges til grunn i opplæringen. Vi legger også vekt på faglige vurderinger som peker på at det finnes flere og sammensatte årsaker til at stadig flere barn og unge søker kjønnsbekreftende behandling- og at skolens undervisning kan være en medvirkende faktor. 

Vårt mål er å møte barn og å gi en undervisning som ivaretar den enkelte og gjør barn trygge på hvem de er. VERN mener rådene fra Bufdir vil ha motsatt effekt og etterlyser retningslinjer som bygger på bred faglig forankring- ikke på aktivistiske føringer. 

Først publisert i Vårt Land, 16.12.2025